August, og alt etter

Kjære Anniken.

Jeg vet du er ganske ny i jobben, så kanskje de har glemt å fortelle deg at stillingen også skal dekke “familie”?

Hvorfor får ikke min gode og snille samboer pappapermisjon? Hvorfor er det slik at siden jeg bare har jobbet 3 av de 6 påkrevde måneder, så er det den vordende barnefar det skal gå ut over?

Han har jo vitterlig tjent nok til å få den goden selv!

Nå er jeg i 21. svangerskapsuke, og lovene gjør meg bitter. Jeg skulle nesten ønske jeg bodde i et land uten så fine levevilkår som i Norge. Totalt uvitende om at i Norge, der får du nesten alt du peker på!
-Så lenge man følger boka, har flaks, eller rett og slett lurer seg til det.

Vi bodde i en ganske stor by, men ville ut på boligmarkedet. Etablere oss, slik det forventes av oss unge.
Men for å få råd til det som for oss var viktig; en bolig med egen plen hvor små og store kan løpe barbent, måtte vi et stykke ut av byen. Ja, vi kan nesten kalle det “på landet”! Stikk i strid med alt som er av senteralisering.
April 2008- Vi får tilslag på et rekkehus, med fin plen og bærbusker!
Vi bestemmer oss for å slutte med babyprosjektet, slik at vi følger boka, og jeg får meg en ny jobb på det nye stedet.
Mai 2008- Jeg sier opp stillingen min, som har en måneds oppsigelsestid.
Mai 2008- 4 dager etter oppsigelsen er levert, uteblir mensen. Jeg er gravid!

Siden da har jeg søkt jobber her i den lille byen. Det som ikke var med i beregningen, er at dette er en høgskole-by, og at alle studentene klamrer seg til de jobbene de får, og etterlater et svært dårlig arbeidsmarked for en stakkars gravid nybygger.

Jeg snakket med NAV; “Vi kan dessverre ikke hjelpe deg, men du bør unnvære å fortelle om graviditeten på intervju”.

Allerede den dagen da testen var positiv, kom kloen rundt hjertet mitt. Vi hadde jo gledet oss så veldig!
Det var blitt en fast prosedyre dette;
Jeg la fra meg testen på badet, og det var mannen i huset sin jobb å sjekke resultatet.
Gjennom høsten og vinteren før, var det blitt mange slike dager. Nedslående resultat.
Og vi snakket så mye om hvordan vi skulle feire den dagen to blå streker kom til syne i ruta…

Men så ble det et nedslående resultat det også.
Jeg brast i gråt, og min kjære ble helt stille. Det var jo typisk vår flaks, mente han.

I noen uker etterpå, nektet jeg å være trist eller bekymret. Dette hadde vi gledet oss til, og alt skulle bli så bra! Ting kom til å ordne seg for oss nå.

Jobber ble søkt. Resten av våren og sommeren gikk med til å søke jobber. Det holder jeg på med fortsatt, og jeg kommer ikke til å slutte med det før jeg anses som fødeklar.
Men fra nå av kommer jeg ikke til å skjule vidunderet som ligger å koser seg i magen min.
Fornekte det. Slik jeg føler NAV anbefalte meg.

Skjul at du er gravid. Du er ikke verdt noen ting som gravid arbeidssøker.

Nå er jeg i 5 måned. Jeg er halvveis, og magen begynner å vises.
“En arbeidsgiver kommer aldri til å ansette gravide”.

Jeg nekter! Jeg er så utrolig stolt av magen som vokser. Verden skal få en ny borger, og det er VI som har laget den!
Et barn som allerede nå har grunnlaget for å bli akkurat så god og snill man bør være i en verden som ikke akkurat yngler av lykkelige mennesker.

Bare dette burde få kloen til å løsne taket fra hjertet mitt. Men det gjør ikke det.

Jeg føler meg ubrukelig!
Klart, det er ingen andre enn min egen feil at jeg bommet på utdannelse, og at jeg ikke har jobbet bestandig.
Men hvorfor må dette gå ut over faren til barnet mitt?

Kan slike følelser overføres gjennom navlestrengen? Kan fosteret merke at jeg er lei meg?

JEG skal alltids klare meg med engangsutbetalingen. Og jeg forstår at den ikke kan være så mye høyere. Da kan det jo fort bli misbruk.
Sånn sett er jeg glad den er lav; Da kan ingen beskylde meg for å snylte på staten.
Men hvordan skal jeg klare å leve med at kjæresten min en periode alene må betale på lånet vårt, husholdningen vår.. babyen vår. Og ikke engang få muligheten til å være hjemme med barnet sitt?

Dette er mer enn jeg klarer å forstå.

Med vennlig hilsen,
meg.